Alex & Sigge | Stayhard
Handlekurv

Alex & Sigge

De har indspillet mere end 300 afsnit af deres podcast, skrevet to bøger sammen, turneret med flere sceneforestillinger og kan nu tilmed kalde sig tøjdesignere. Sammen med os har de designet seks beklædningsgenstande som, præcis som navnet antyder, alle har en stærk tilknytning til Alex og Sigges barndom.

Foto: Magnus Ragnvid
Hår & Makeup: Anna Andriana Kokotos
Tekst: Karolina Arenhäll



Om Alex
Navn: Carl Magnus Alexander Schulman, alias Alex Schulman
Født: 17. februar 1976
Bor: Stockholm
Sivil status: Gift
Yrke: Medieentreprenør, podder og forfatter



Om Sigge
Navn: Sigvard Viggo Eklund, alias Sigge Eklund
Født: 21. april 1974
Bor: Stockholm
Sivil status: Gift
Yrke: Forfatter, podder og internettentreprenør



DET ER EN grå tirsdag i januar når vi møtes på Perfect Days kontor ved Humlegården. Sigge kommer først. Kvelden før gikk Guldbaggegalan av stabelen, det ble sent. Han ber sminken om cleareyes. Alex kommer like etter, de kommer straks inn på #tystnadtagning-oppropet og #metoo. Men det kommer vi tilbake til. Når vi slår oss ned ved et stort konferansebord, er det kolleksjonen Alex & Sigge barndomsminner som kommer først. Sammen med oss på Stayhard har de designet seks plagg som, akkurat som navnet antyder, alle har en sterk kobling til Alex og Sigges barndom.

DET ER EN guttedrøm å få samarbeide med et klesfirma. Jeg har alltid hatt et romantisk syn på det å skape klær. Da jeg var 25, reiste jeg til moteukene i Paris og New York og snek meg inn på visningene. Det føltes som en eksplosjon da musikken satte i gang og modellene kom inn. Det var som et konsentrat av alt som ble oppfattet som stilig i det øyeblikket i historien, og jeg fikk kikke gjennom nøkkelhullet, sier Sigge.

FLERE AV PLAGGENE var selvfølgelige. Som den grå tweedjakken Sigge har designet. Tweedjakken var det faren min brukte å ha på seg, den var på et vis symbolet for voksenverdenen da jeg var liten. Det man har innsett nå er at voksenverdenen overhodet ikke eksisterer, det er barn som kler seg ut i voksenklær. Men jeg trodde det den gang, og jakken var et symbol på styrke. Selv dunvesten er et symbol. Friskhet, dristighet og styrke, den gang da faren min var ute og kjørte på ski, sier Sigge før han snur seg mot Alex.



Hvordan resonnerte du da du valgte plagg – startet du med å tegne på papir?
– Nei, det handler bare om nostalgi for meg, om minnebilder. Jeg har veldig sterke minner om mange ting fra barndommen. Alt fra smaker eller dufter og slikt. Men også av klær. Stoffer. Forskjellige teksturer, sier Alex. – Man legger veldig godt merke til det som barn, altså materialene. Jeg husker da mamma kom hjem fra jobb og man klemte henne og kjente fuskepelsen, skyter Sigge inn. – Mamma hadde ekte pels, men det er vel ingen konkurranse, sier Alex.

VI HADDE DET vel litt bedre stilt ... Men ja, da var det veldig gøy med denne ideen. Vi er jo begge personer som husker barndommen veldig godt. Vi er nostalgiske, og lengter etter barndommen. Jeg vender stadig tilbake dit i mine fortellinger, også i alt vi jobber med, i podden, film, bok eller forestillinger, sier Alex. – Jeg tror også at vi rent praktisk forsøker å gjenskape den, som med disse klærne. Altså når jeg går på kino kjøper jeg fortsatt det samme godteriet jeg gjorde da jeg var liten. For at jeg skal føle det samme som da jeg var på kino som 12-åring. Vi er vel alle mennesker, men kanskje ekstra mye vi som har en eller annen slags romantisk idé om at barndommen har forsvunnet og prøver å finne veien tilbake.



Er det en styrke eller en svakhet å hele tiden gå tilbake til det som har vært?
– Begge deler. I det kreative arbeidet er det en velkjent plass å vende tilbake til, og jeg gjør det veldig bra for tiden. Så jeg vet at om jeg vender tilbake til det forgangne så blir det liksom ikke så dårlig. Men det er også en slags feighet i det. Altså en kreativ feighet som gjør at jeg hele tiden vender tilbake, at jeg aldri går andre veier. Det kan jeg bli utrolig frustrert over meg selv for, sier Alex. – Det blir veldig tydelig om man tar et konkret eksempel som musikk. Der kan jeg hate meg selv for at jeg aldri oppdager ny musikk. Det blir nesten parodisk, jeg tenker ikke på det selv engang, men når kona mi kommer hjem og står i døråpningen mens hun ser på meg med vemmelse – det er da jeg innser at jeg har Björn Afzelius på igjen, eller Mikael Wiehe for 20. dag på rad. Jeg går ut fra at det finnes fantastisk musikk der ute som jeg ikke oppdager fordi jeg vil at det skal være 1985 igjen ... «... och att det precis börjat snöa», skyter Alex inn og sikter til tittelen på en av Sigges bøker. «... og at Björn Afzelius lever», fortsetter Sigge.

Hva handler det om?
– Det handler om at det er en osteklokke over meg når jeg hører Afzelius eller spiser det der godteriet eller har på meg den tweedjakken fra Stayhards kolleksjon. At man ganske enkelt blir varm i kroppen.

Men føler du at du prøver å utfordre deg selv til å komme videre?
– Jeg syns det skjedde noe da jeg fylte 40, altså at jeg ganske enkelt aksepterte hvem jeg er. «Ok, nå er jeg en person som leter i fortiden». Jeg kan ikke kjempe mot det dyriske behovet for å forsøke å gjenskape 80-tallet. Jeg omfavner det, jeg omfavner Afzelius. Eller er du selvkritisk til at du er bakstreversk, Alex? Alex er stille en lang stund, ser opp i taket. Det er noe som går igjen under hele samtalen. Sigge svarer med en gang, Alex tenker etter. – Nei, men jeg begynner mer og mer å stille spørsmål ved hele prosjektet med disse stadige reisene bakover, for da kommer også tanken om at jeg er feig. At jeg alltid har trodd at jeg er modig, men det virker ikke som jeg er det. Det er jo faktisk utrolig ubehagelig å innse, 42 år gammel, at man er kreativt feig. – Men på den andre siden, til ditt og mitt forsvar, var årene 20 til 30 så grusomt fylt med redsel – gufne ulvetimer i grålysningen og eksistensiell angst, og man følte seg alene på jorden og sånt. Man er så glad for de osteklokkene. Når man har utviklet forskjellige beskyttelsesmekanismer, er man takknemlig for at man har funnet dem. Som at jeg for eksempel har kjøpt en platespiller, sånn 40-årskrise. Nå kan jeg høre på Björn Afzelius på vinyl sånn at det blir ekstra mye 80-tall. Jeg kan le av det nå, men samtidig gir det meg en herlig skuddsikker vest mot alle eventuelle angstanfall, sier Sigge.



NÅR VI MØTES ligger episode nummer 300 av Alex & Sigges podcast bare seks uker unna. Podden har vært et fast fredagsinnslag for de 400 000 lytterne i snart seks år, og har innbragt klingende mynt i kassen. Men at det har vart så lenge er overraskende også for duoen.

– Det trodde vi virkelig ikke. Men jeg vet at vi spøkte om det. Husker du det, Sigge? At vi skulle holde på i 10 år, sier Alex halvt liggende i stolen. Han sier at ryggen er skranten. At han holder på å bli faren sin, Allan. – Det var ment som en absurd spøk. Men det viser at dette formatet å lage lyd på i en time er mye mer utømmelig enn vi trodde. Man kan jo snakke om hva som helst. Man kan lage nye ting, selv om det i grunnen er samme format. En ting som gjør at det fortsatt er gøy å podde, er at det oppstår tilfeldigheter. De morsomste segmentene syns jeg er ting som vi leste i avisa samme morgen. Et emne du har brukt fire timer på kan bli elendig, og det er noe morsomt med det uforutsigbare, sier Sigge.

Går dere tilbake og lytter til gamle avsnitt for å se hvordan utviklingen har vært?
– Det hender, men det blir smertefullt for ... Man skammer seg kanskje for hvem man var. Det var veldig hektisk, vi var andpustne. Men det var også en hunger i det. Nå er vi så jævlig komfortable. Vi er ikke så urolige, så det blir kanskje bedre av roen. Men det er også noe ... Noen ganger kan jeg bli sånn «hvorfor er vi så jævla rolige?» hvis jeg sammenligner med hvordan vi var. Har vi blitt blaserte? Men det er også denne redselen for at vi har blitt feige. Fortsetter vi med podden fordi den er en økonomisk gullklump det er vanskelig å greie seg uten, eller er det fordi det fortsatt utvikler oss? sier Alex.

Hvem lager dere podden for?
– Noen ganger er det vanskelig å vite. Men det er som Sigge sier; uten disse små overraskelsene man føler idet man går ut av studio at «faen, dette var noe nytt», så hadde det vært uutholdelig, sier Alex.



SELV OM PODDEN alltid har fulgt med på hva som skjer i verden, har duoen unngått å kommentere #metoo-bevegelsen. Ved spørsmål om hvordan de tenker rundt det at de har en stor plattform hvor de tydelig kan ta stilling, tenker de lenge før de svarer. – Det høres kanskje bittert ut, men vi blir jo veldig analyserte og kritiserte når vi uttaler oss om de spørsmålene, og da mister man jo litt av lysten. Men jeg tror at nå kommer vi sikker til å gjøre det når det begynner å dabbe av. Skjønner du hva jeg mener? Det blir litt sånn «nå skal de ta plass her også» ... sier Sigge «... kan de ikke bare holde kjeft og lytte istedenfor». Vi har fått veldig mye kritikk når vi har snakket om det, og selv når vi ikke snakker om det, får vi kritikk for det. Så det er veldig vanskelig. Det er mye følelser, istemmer Alex.

– Jeg var litt barnslig irritert over at jeg ikke var invitert de første månedene av #metoo. Det var ingen som var interessert i å høre min analyse. Det var frustrerende at jeg ikke ble sluppet til. Men jeg forsto i ettertid hvorfor. Det som er positivt er at bedrifter og organisasjoner endrer struktur, og at det ikke lenger vil bli akseptert, sier Sigge.

JEG HAR ALLTID vært livredd for jenter. Alltid. Jeg har alltid vært sjenert og tafatt. Så dette man hører om – for meg er det utrolig fjernt. Jeg hadde aldri våget å mase for å ha sex med en jente da jeg var 18 år. Så for meg er det så langt unna med den her verdenen av menn som oppfører seg dårlig, trakasserer eller tafser ... «... man kan vel si at vi har lidd av det også, bare på en annen måte. Allerede i garderoben da vi var små fantes det en veldig grov og hard tone fra den delen av mennene som sannsynligvis har utført disse overgrepene. Det har gjort oss også ukomfortable. Man vel si det sånn?» Sigge vender seg mot Alex.

– Jeg har følt at jeg hater dem. Og da har jeg også iblant kjent at å bli sammenlignet med dem føles så ufattelig ubehagelig. Det har blitt veldig mye menn mot kvinner. Og nå har jeg blitt en av de mennene. Det syns jeg er forferdelig. – Man kunne tenke seg å introdusere tre kjønn. Menn, kvinner og svin. Der de skjønner at vi også har følt oss ukomfortable. I klasserom, i garderober, på fester, og i karrieren når man har vært i samme rom som en alfahann. Det er noe vi alle mennesker er tvunget til å leve med, disse veldig dominerende mennene, sier Sigge.

FRAMTIDEN FOR DUOEN innebærer en podd-turné med liveinnspillinger for å feire de 300 episodene, innimellom egne prosjekter. Schulman show går inn i sin andre sesong, og Alex har akkurat begynt å skisse på en ny bok om morfaren Sven Stolpe – men framfor alt om kjærlighetsaffæren mellom kona hans og forfatteren Olof Lagercrantz. Den bygger delvis på kjærlighetsbrev dem i mellom, men også på dagboknotater. Et prosjekt han er sikker på at både mormoren og morfaren hadde hatet.

– De hadde syntes det var forferdelig. Rett og slett avskyelig av meg. Men det er så lenge siden, og de har fått så mange til å ha det fælt. Podden kommer likevel til å fortsette som vanlig. Noen planer om å slutte har de ikke. – Jeg sendte nylig en SMS til Alex om at jeg kunne tenke meg at vi bestemmer at vi podder et antall år til. At vi tar beslutningen slik at man vet hva man ser fram mot. Det virket som du kanskje var enig? sier Sigge. – Mmmm, svarer Alex etter litt betenkningstid.